top of page
Byggverk_bilde11.png

Byggverk

Det finnes  ingen fullstendig oversikt over antallet tyskoppførte enkeltbygg og anlegg her i landet. Likevel konstaterer man at selv om mye er revet, eventuelt for å bruke bygningsmaterialene til andre formål, finnes det fortsatt bevart et stort antall ekstyske bygninger.

Hvem planla, hvem bygget – og hvem finansierte?

(Tekst fra forsvarsbygg.no)
Organisation Todt (OT) var tyskernes etat for planlegging og realisering av militære anlegg.
Etaten var oppkalt etter den tyske ingeniøren Fritz Todt (1891–1942) som bygget opp organisasjonen i mellomkrigstiden, da den særlig ble kjent for anlegning av tyske autostradaer. Organisasjonen fikk i 1940 status som departement og med Fritz Todt som Riksminister. Ved hans død i 1942 overtok Albert Speer, men etaten beholdt sitt navn. OT-personell var underlagt militær lovgivning, men etaten hadde en svært selvstendig stilling og fremsto nærmest som en halvmilitær organisasjon til tross for at personellet etter hvert trakk i uniform. Deler av arbeidssstokken, som i alt bestod av 58.000 mann, var organisert under byggledelsen, mens hovedtyngden inngikk i såkalte arbeidskommandoer. Disse var sammensatt også av personell med ikke-tysk bakgrunn som hadde meldt seg frivillig til tjenesten, mange med erfaring fra bygg og anlegg. Eksempelvis fantes det både en dansk og en estnisk OT-kommando på Øysand ved Trondheim, som skulle bygges opp til Nord-Europas nye marinehovedkvarter. Når de større anleggene var ferdigstilt gikk ansvaret over til Byggeforvaltningen som hadde vedlikehold og førte tilsyn med både tyskbygde og konfiskerte norske bygninger.

I Norge engasjerte OT dels tyske og dessuten enkelte utenlandske entreprenører til å forestå byggearbeidene. Man engasjerte også et større antall norske entreprenører (såkalte «brakkebaroner ») til gjennomføringen av de ulike tiltakene. Det var mange «stripete» nordmenn som tjente store penger på denne virksomheten.Ved store og teknisk sett kompliserte anlegg anvendte man i stor grad tysk teknisk ekspertise og tyske entreprenører og byggevarefirmaer.

Mange nordmenn deltok i disse bygge- og anleggsarbeidene, endel på frivillig basis, men de fleste var tvangsutskrevet under trussel om represalier mot familien og inndragning av rasjoneringskort dersom de unndro seg. I. juli 1941 hadde Arbeidssforrmiddlinggen fått fullmakt til å skrive ut arbeidsføre menn til «særlig samfunnsviktige oppgaver». Ekssempelvis ble det i mai 1942 tvangsutskrevet 15.000 mann, fortrinnsvis til tyske festningsanlegg. I alt arbeidet mellom 100.000 og 150.000 nordmenn på tyske anlegg under krigen. Anleggstakten nådde et klimaks i 1941, og senere sank antallet byggeprosjekter gradvis, samtidig som tvangsutskrivningsrutinene ble skjerpet. I tillegg var det mulig for små tre- eller femmannslag å overta mindre oppdrag fra norske eller tyske entreprenører. En del av disse tok også direkte oppdrag fra tysk militært hold.

Likevel kunne ikke arbeidene ha blitt gjennomført så hurtig og i et så stort omfang uten bruk av krigsfanger. Særlig russiske, men også jugoslaviske krigsfanger utgjorde den viktige gruppen i Norge, og også blant disse var det mange med erfaring fra byggeplasser. I 1944 skal det ifølge Fjørtoft ha vært rundt 35.000 krigsfanger i Norge, og i 1945 var disse på landsbasis fordelt på 22 arbeidsbataljoner som var inndelt i tilsammen 72 arbeidskompanier. Ettersom mange av fangene døde eller ikke var arbeidsdyktige på grunn av avmagring og sykdom har naturligvis det totale antallet krigsfanger vært langt høyere. Hovedtyngden av krigsfangene var stasjonert i de nordlige landsdeler, men også sørpå ble et stort antall anlegg reist ved hjelp av krigsfanger. De norske arbeiderne jobbet stort sett på anlegg i Sør-Norge. Nordover ble mange av anleggene reist av militære tropper og krigsfanger i fellesskap. Dette gjaldt særlig batteriene, der OT spilte en underordnet rolle. Også Luftwaffe hadde egne utbygningsenheter, og selv om disse ble bistått av OTs ingeniørsoldater, besto de av fagfolk som var noe eldre enn vanlige soldater.

 

Byggverk_bilde2.png

Det tyske byggeriet hadde et omfang tilsvarende en stor krigsoperasjon, og man mestret det på en helt usedvanlig måte sett med etterkrigstidens øyne. Allerede i aprildagene 1940 ble byggeaktiviteten igangsatt på et stort antall steder og byggevirksomheten pågikk under hele krigen. En utstrakt bruk av standardtegninger og et veluviklet «typegalleri» av stridsanlegg og bygninger muliggjorde denne enorme byggevirksomheten både i Norge og i andre okkuperte land. Likevel heter det i samtidige tyske beretninger at landets uensartede natur og de mange vanskelige lokale forhold hadde resultert i en desentralisert utbygging. Som en følge av dette fremsto den som noe uensartet, og den var dessuten ujevn når det gjaldt bygningsmessig kvalitet.Ved krigsutbruddet var norsk infrastruktur mildest talt beskjeden sett med tyske øyne. For alle store anlegg måtte den derfor bygges opp fra grunnen, og dette forteller også noe om tyskernes evne til planlegging og gjennomføring. Strøm-, vei- og jernbanefremføring, vann- og avløpsfremføring foruten dreneringsanlegg inngikk i de forberedende arbeidene. Det samme gjaldt telefonnettet og andre sambandslinjer foruten anlegg av havner, kaier og lagerområder. Også etablering av steinbrudd hørte med i mange tilfeller. Totalt sett innebar disse anleggene betydelige inngrep i naturen, og ikke minst fikk de store konsekvenser for lokalbefolkningen, som fikk sine hjem og eiendommer mere eller mindre ødelagt eller helt utradert.Norges Bank ble pålagt å forskuttere den tyske utbyggingen av Norge mot løfte om overføringer fra den tyske riksbank. Hoveddelen av drøyt åtte milliarder kroner ble likevel aldri tilbakebetalt. I en viss forstand må man derfor si at den norske økonomien for en stor del ble underlagt den tyske krigsøkonomien. Byggebransjen i Norge levde imidlertid høyt på byggeboomen.

Bilde armband O.T.jpg
bottom of page