Milorg i Norge

Milorg var den militære motstandsorganisasjonen i Norge under andre verdenskrig (1940–1945). Gjennom vedtak i Forsvarsrådet den 20. november 1941 ble Milorg anerkjent av London-regjeringen og lagt direkte under Hærens overkommando (fra februar 1942 Forsvarets overkommando).

Milorgmenn marsjerer ved Akershus festning etter overgivelsen av festningen, 11. mai 1945.

Alle som arbeidet med militære forberedelser til den nasjonale frigjøringskampen skulle underordne seg organisasjonen. Milorg hadde hele tiden det samme hovedmålet; å bygge opp en landsomfattende undergrunnshær som kunne bistå allierte og norske styrker med frigjøringen av Norge.

Betydningen av organisasjonen kom klart frem ved frigjøringen i mai 1945. Da andre verdenskrig nærmet sin avslutning, fantes det ingen større regulære allierte styrker som var øremerket for innsats i Norge. Den allierte overkommandoen disponerte bare noen mindre luftbårne spesialstyrker (omkring 3 000 mann) for innsats på kort varsel. Overføringen av større regulære allierte bakkestyrker ville i beste fall ta mellom tre og fire uker. Da den tyske kapitulasjonen inntraff og det forhatte okkupasjonsstyret skulle avvikles, kunne denne nasjonale undergrunnshæren, eller Hjemmestyrkene – som ble den offisielle betegnelsen, mønstre nærmere 40 000 væpnede menn og kvinner.

Det samlede styrketallet for Milorg var mer enn det dobbelte av de regulære allierte og norske styrkene som ankom flere uker senere. At et så stort antall nordmenn på tvers av sosiale skillelinjer tok del i det militære motstandsarbeidet og med det medvirket aktivt til frigjøringen av Norge, bidro ikke bare til å styrke den kollektive selvrespekten, men forsterket trolig også iboende egalitære forestillinger om fellesskap og nasjonalt samhold.
Etableringen

Milorg ble stiftet omkring månedsskiftet mars-april 1941 av en gruppe offiserer som arbeidet ved Norges Geografiske Oppmåling. En overordnet ledelse, det såkalte «Rådet», skulle ta stilling til saker av mer prinsipiell karakter, mens den daglige ledelsen ble ivaretatt av Sentralledelsen (SL). SL ble inndelt i to seksjoner, en «O-side» (organisasjonsseksjon) som skulle arbeide med å utvikle en rekke støtte- og stabsfunksjoner, samt en «I-side» (inspektørseksjon) som skulle ivareta kontakten og føre tilsyn med det militære motstandsarbeidet ute i distriktene.

Arbeidet med å bygge ut Milorg startet via nettverkene til organisasjonens pionerer, og de offiserene som ble rekruttert fikk til å begynne med i oppgave å verve medlemmer og danne militære formasjoner i sine respektive distrikter og lokalsamfunn. Den opprinnelige planen for utbyggingen av Milorg opererte med en inndeling i fem større distrikter, lik den norske hærens territorielle inndeling i Sør-Norge. Denne regionale strukturen viste seg snart uegnet, og den ble i løpet av 1942 forlatt til fordel for et mer desentralisert konsept med 16 distrikter i Sør-Norge og 2 distrikter i Nord-Norge. Distriktene var inndelt i områder, grupper (tilsvarende kompanier), tropper og lag. Opphavsmann og pådriver for denne omorganiseringen var Milorgs første østlandsinspektør, Knut Møyen. Han utformet en rekke nye retningslinjer for den videre utviklingen av organisasjonen på alle nivåer, fra distriktssjef og nedover til enkelte milorg-jeger.

Etter felttoget i 1940 var det gjemt bort våpen en rekke steder, men de første Milorg-lederne ønsket ingen våpentrening eller innføring av nye våpen før en alliert invasjon av Norge var nært forstående. Fra årsskiftet 1942/1943 endret imidlertid SL oppfatning og gikk inn for mottakelse av våpen, instruktører og radiooperatører fra Kompani Linge som ledd i en mer langsiktig strategi for å utvikle det militære beredskapsarbeidet og instruere milorgmannskaper på tropps- og lagsnivå.

Fra årsskiftet 1941/1942 ble den videre oppbyggingen av Milorg forstyrret av en rekke opprullinger. Manglende omtanke for sikkerheten ga ofte Gestapo i Norge, og okkupasjonsregimets øvrige politi og sikkerhetsorganer (Abwehr, SD samt det nazifiserte Statspolitiet) lett spill med sine agenter og angivere. I andre tilfeller hvor mer finurlige etterforskningsmetoder ikke strakk til, kunne tortur, mishandling eller trusler gi Gestapo nye og viktige ledetråder. I enkelte regioner (Trøndelag og Sørlandet) resulterte opprullingene i at det militære beredskapsarbeidet ikke bare måtte reorganiseres fra bunnen av, men også for en lengre periode ble nærmest umulig å gjenoppbygge.


 

Bilde: Av Anno Glomdalsmuseet.

Samarbeidet med norske og allierte myndigheter

I oktober 1942, da flere sentrale medlemmer av SL ble arrestert, tok enkelte ledere til orde for å redusere de militære ambisjonene. Diskusjonene om organisasjonens videre fremtid endte i januar 1943 med brev til Forsvarets Overkommando (FO) hvor den nye lederen, Jens Chr. Hauge, gikk i bresjen for en mer dristig strategi. Dersom Milorg skulle kunne bidra militært til frigjøringen, kunne ikke oppgavene overlates til utrente og sammenraskede formasjoner, men måtte utføres av godt forberedte kampgrupper. Ifølge Hauge måtte Milorg for fremtiden innta et mer tydelig lederskap for den militære motstanden i Norge og etablere en bedre dialog med den sivile hjemmefrontledelsen.

I løpet av 1942 hadde imidlertid troen på at den videre organiseringen av en slik nasjonal undergrunnshær kunne ledes fra det okkuperte Norge, fått en alvorlig knekk. Både allierte og norske myndigheter, representerte ved SOE (Special Operations Executive) og avdelingen for spesialoperasjoner (FO.IV) ved Forsvarets overkommando, mente at det videre ledelsen av det militære beredskapsarbeidet burde foregå fra Storbritannia. Som om ikke dette var nok, så også de sivile hjemmefrontlederne i Kretsen og Koordinasjonskomiteen med stor skepsis på de motstandspolitiske tankene som SL hadde presentert i januar-brevet til FO.

Forholdet til den sivile hjemmefrontledelsen endret seg imidlertid snart til bedre, og de sivile hjemmefrontlederne forstod at en rekke av de sivile beredskapsoppgavene som ventet ved frigjøringen, forutsatte et nærmere samarbeid mellom de sivile og militære delene av motstandsbevegelsen.

Bedre samband og hyppigere kontakt med norske og allierte fagmyndigheter resulterte også i at Milorg i løpet av 1943 gjenvant noe av den tapte tilliten, og det påfølgende året økte organisasjonens anseelse på utefronten ytterligere. Det videre organisasjonsarbeidet ute i distriktene ble stadig vekk forstyrret av arrestasjoner, men nye sikkerhetstiltak bidro til å begrense skadevirkningene slik at virksomheten i de fleste tilfeller kunne gjenopptas etter kortere avbrudd.
Spørsmål om aktivisering av motstanden

Omkring årsskiftet 1943/1944 var imidlertid den gjeldende oppfatning innenfor de britiske og amerikanske spesialtjenestene, SOE og OSS, som begge arbeidet med nye planer for spesialoperasjoner mot det okkuperte Norge, at det militære beredskapsarbeidet gikk altfor sent. I disse to institusjonene var en også misfornøyd med at Milorg-lederne ikke viste større interesse for å utvikle kapasiteter for å kunne føre en begrenset sabotasjekrig mot den tyske okkupasjonsmakten.

Den kommunistiske motstandsbevegelsen opererte som en egen fraksjon av den norske hjemmefronten og var underlagt Norges Kommunistiske Parti (NKP). Under den nye partilederen, Peder Furubotn, hadde NKP siden 1942 tatt til orde for å utvikle en motstandskamp hvor den sivile og militære motstanden skulle gå hånd i hånd, og ikke føres isolert fra hverandre. I løpet av sommeren og høsten 1943 trappet kommunistene opp sin propaganda for en mer aktiv motstandskamp med sabotasje mot krigsviktig anleggsarbeid, industrivirksomheter og militære installasjoner.

Med utgangspunkt i antakelsene om at motstanden mot NS-regimet snart ville gå over i en mer intens fase, var imidlertid også SL innforstått med at Milorg i relativt nær fremtid ville bli involvert i en mer radikal og total motstandskamp. Det innebar at organisasjonen måtte forberede seg på å kunne føre ulike former for lavintensitetskrig mot okkupasjonsmakten. På møter som Milorg-ledelsen avholdt i Stockholm med norske militære myndigheter i mars 1944, ble det understreket at Milorg måtte kunne hanskes med tre ulike aksjonstyper:

    Likvidasjoner av farlige angivere som arbeidet for Gestapo og andre tyske sikkerhetstjenester.
    Aksjoner til støtte for den sivile motstandsbevegelsen (Sivorg) i kampen mot den nasjonale arbeidsinnsatsen, registrering av norsk ungdom til Arbeidstjenesten, samt andre former for tvungen mobilisering av norsk arbeidskraft for tyske krigsformål.
    Aksjoner mot strategiske og taktiske mål som krigsviktig produksjonsanlegg, forsyninger eller kommunikasjonsmidler.

Når det gjaldt angivere og agenter som utgjorde en overhengende fare for den organiserte motstandsbevegelsen, hadde SL i realiteten fått fullmakt til å foreta likvidasjoner i den utstrekning en fant det nødvendig. Aksjonene til støtte for den sivile motstandsbevegelsen skulle ramme det norske NS-regimets arbeidsinnsats, og denne «politiske sabotasjen» kom i stor grad til å dreie seg om ødeleggelse av arbeidskontorenes registre og kartoteker for innkalling av ungdom til arbeidstjeneste. Her deltok lokale milorg-grupper i en rekke lokale aksjoner fra mai 1944 og frem mot utgangen av året. Den siste av de tre aksjonstypene hadde imidlertid ikke den norske hjemmefronten fullmakt til å utføre uten samtykke fra den den allierte overkommandoen, SHAEF (Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force).
Sabotasjeaksjoner

Inntil invasjonen av Normandie var vel overstått og de sentrale delene av Frankrike frigjort, ønsket ikke SHAEF en opptrapping av motstandskampen i Vest-Europa og Skandinavia som kunne virke forstyrrende på de planlagte krigsoperasjonene i Nord-Frankrike. Dette ble også understreket i et nytt direktiv til den norske motstandsbevegelsen rett etter D-dagen. Milorg skulle fortsatt konsentrere seg om de beredskapsoppgavene som ventet ved frigjøringen, i første rekke vakt- og ordenstjeneste, samt beskyttelse av industri og infrastruktur mot tyske ødeleggelser.

Den 26. juli 1944 mottok SL et radiotelegram som åpnet for lokale angrep på bensin- og oljedepoter. Aksjonsplaner mot andre typer mål måtte forelegges allierte myndigheter. I løpet av september samme år kom det en revisjon som tillot ødeleggelse av verksteder og depoter for fly- og bildeler, men angrep mot industribedrifter skulle fortsatt godkjennes i hvert enkelt tilfelle. Når det gjaldt jernbanesabotasje, holdt allierte myndigheter lenge igjen – inntil den 5. desember 1944, da fremla SHAEF et nytt hoveddirektiv for den militære motstanden i Norge som også oppfordret til utstrakt sabotasje mot veier og jernbanelinjer. Bak denne omleggingen lå det et klart ønske om å sinke troppeoverføringene til de hardt pressede tyske forsvarslinjene på Kontinentet.

De første sabotasjeaksjonene som Milorg utførte våren og sommeren 1944 ble som oftest ledet av innsendte instruktører fra Kompani Linge. Men utover høsten og den påfølgende vinteren overtok i økende grad lokalt Milorg-befal den utøvende ledelsen av sabotasjeoperasjonene. I Oslo-området etablerte Milorg en egen sabotasjeorganisasjon som fikk betegnelsen «Aks. 13.000». «Operasjon Betongblanding» som skulle hindre tyske troppeforflytninger på det norske jernbanenettet, ble gjennomført 14. mars 1945. Nærmere 1000 milorgmannskaper medvirket til sprenginger av jernbanelinjer på over førti forskjellige strekninger over hele Østlandet.

På tross av at de utvidede fullmaktene til å utføre sabotasje i ventetiden, var det aldri noen tvil om at denne virksomheten var av underordnet betydning. Til gjennomføringen av aksjonene ble kun en brøkdel av de tilgjengelige mannskapene benyttet, og sabotasjeaksjonene måtte gjennomføres med henblikk på faren for arrestasjoner som kunne gå utover det videre arbeidet med å gjøre organisasjonen best mulig rustet for de primære beredskapsoppgavene som ventet ved frigjøringen.
Beskyttelsesoperasjonene

Milorgs skulle ikke bare opprettholde alminnelig ro og orden i en turbulent overgangsfase. Foruten de mer spesifikke hovedoppgavene med å sikre den sivile maktovertakelsen og bistå det nye Rikspolitiet med pågripelsen av okkupasjonsstyrets aktive tilhengere, kom oppgaven med å verne vital infrastruktur (havner, broer og strømforsyning) og verdifulle industrianlegg mot ødeleggelser som den tyske okkupasjonsmakten kunne tenkes å iverksette.

Sprengingene av havneanleggene i Nord-Frankrike i juni 1944, samt den tyske nedbrenningen av Finnmark ved utgangen av året, satte fart på planleggingen av de forebyggende beskyttelsesoperasjonene. En egen bedriftsorganisasjon (B-org.) ble også utviklet for dette formålet, men hovedoppgaven med å hindre slike ødeleggelser måtte tildeles Milorg.

For å gjøre organisasjonen i stand til å utføre disse oppdragene, iverksatte SOE og Forsvarets Overkommando et eget operasjonskonsept med kodenavnet «Farnborough». Farnborough omfattet i alt 10 spesialoperasjoner og fordelte seg på de alle fleste av Milorg-distriktene. I tillegg kom egne operasjoner med særlig innretning mot viktige broer («Antipodes» i Akershus og Østfold), kraftstasjoner («Sunshine» i Telemark/Buskerud og «Clothall» i Østfold) og havner («Polar Bear» – fra Narvik i nord til Fredrikstad i sørøst).

Milorg ble på denne måten tilført over 60 spesialutdannede instruktører som fra høsten 1944 gikk i gang med forberedelser og trening av utvalgte milorg-enheter for disse antisabotasje-oppgavene. Det viktigste var ikke lenger å planlegge for sabotasje av viktige produksjonsanlegg og kommunikasjonslinjer ved en alliert invasjon, men å hindre den tyske okkupasjonsmakten i å ødelegge dem på fallrepet til frigjøringen.


 

Opprustningen
I desember 1944 ble Milorgs samlede personellstyrke anslått til å omfatte 33 000 befal og jegere. Etter frigjøringen av Frankrike hadde de allierte satt inn et større antall fly tilgjengelig for slipp av våpenforsyninger til den militære motstandsbevegelsen i Norge, og med høstmørket startet opprustningen av Milorg. Frem mot april 1945 fløy britiske og allierte over 1100 tokter, hvorav vel 700 av disse ble anslått som vellykket. I den meste intense perioden fra januar til april 1945 droppet allierte fly 6580 containere og 854 pakker med håndvåpen og forsyninger.


 

På bakken ved de utvalgte slippstedene ventet små mottaksgrupper (celler), som utstyrt med små radiomottakere (Sweetheart) var blitt varslet av særmeldinger om de forestående flyslippene. Ved utgangen av 1944 var de aller fleste milorg-distriktene utstyrt med radiosamband og radiooperatører fra Kompani Linge, og ved frigjøringen disponerte Milorg over nærmere 70 operative radiosendere. For å få satt ytterligere fart på våpeninstruksjon og opptrening av mannskapene, ble det etablert to av i alt fem planlagt større baser i Sør-Norge. De to basene; «Bjørn West» i Matrefjellene nord for Bergen, og «Elg» i et område mellom Hallingdal og Valdres, lå godt utenfor allfarvei og de var begge avhengige av luftbårne forsyninger. Milorg-mannskapene som tok seg frem til de to støttepunktene ble gjerne værende i flere uker, men de fikk med dette en intensiv og effektiv militær opplæring.
Milorg blir Hjemmestyrker

I september 1944 mottok Milorgs distriktssjefer det såkalte «Septemberdirektivet». Direktivet gjorde det klart at en alliert invasjon av Norge neppe ville finne sted før den tyske krigsmakten i Sentral-Europa var nedkjempet. Foruten dette invasjonsalternativet, opererte Septemberdirektivet med tre andre og mer sannsynlige frigjøringsscenarier: Ordnet kapitulasjon (Kapitulasjonsalternativet), sammenbrudd (Oppløsningsalternativet) eller tilbaketrekning (Evakueringsalternativet), hvorav Kapitulasjonsalternativet fremstod som det klart gunstigste utfallet. Med Septemberdirektivet fikk imidlertid Milorg en ny og mer offisiell betegnelse. Organisasjonen og dens mannskaper ble omtalt som «Hjemmestyrkene», «Hjemmestyrker», eller bare med forkortelsen «HS».
Forholdet til kommunistene

Sommeren 1942 fikk SL kontakt med lederen for «Nasjonalgarden», NKPs militærorganisasjon. Møtene mellom lederen for Nasjonalgarden, Ragnar Nordli, og Milorgs østlandsinspektør, Knut Møyen, samt Møyens etterfølger Jens Chr. Hauge, resulterte i at Nasjonalgardens grupper i Oslo og Aker ble innlemmet Distrikt 13, Milorgs distriktsorganisasjon for Oslo-området. I løpet av 1943 og 1944 fikk Milorg også nye tilskudd fra NKPs militære grupper i Bergen og Hordaland, Vestfold, Telemark og Oppland.

Våren 1945 fantes det imidlertid enda noen militære motstandsgrupper som fortsatt stod utenfor Milorg. Disse gruppene sognet i all hovedsak til den kommunistiske motstandsbevegelsen, og de var tilknyttet «Sabotørenes Landsforbund» (SLF), en motstandsorganisasjon som NKPs sentralledelse hadde sørget for å få opprettet høsten 1944 for mer politiske enn rent militære formål. Med tanke på et mer forpliktende og formalisert samarbeid med Milorg, hadde kommunistene før årsskiftet vært i kontakt med representanter for SL, men denne dialogen førte i første omgang ikke frem.

Da NKP tok ny kontakt med SL i siste halvdel av april for å gjenoppta forhandlingene om en sammenslåing med Milorg, gikk det imidlertid bedre, og i et telegram til Militærkontoret ved den norske stockholmslegasjonen i begynnelsen av mai bekreftet Jens Chr. Hauge at en overenskomst med kommunistene var innen rekkevidde. Avtalen som forelå 5. mai 1945, innebar at alle SLFs grupper ble innrullert i Hjemmestyrkene som deler av Milorgs lokale styrkestruktur.

Sluttfasen
På ettervinteren, da de allierte armeene var i ferd med å trenge inn i de sentrale delene av Tyskland, og det ble åpenbart at de tyske styrkene stor foran et militært sammenbrudd, utstedte SL en klar ordre til sine underlagte distriktsorganisasjoner om å unngå enhver ildstrid med tyske avdelinger. Det skulle bare skytes i selvforsvar og da kun som en siste utvei. Gjennom sine kontakter hadde SL noe tidligere sørget for å informere den tyske overkommandoen i Norge om at Hjemmestyrkene stod under alliert kommando og ville opptre etter folkerettens regler. Fra Wehrmachts overkommando på Lillehammer ble det også utstedt en ordre om at Milorgs mannskaper i tilfelle kamphandlinger skulle behandles som fiendtlige soldater dersom de bar tydelige kjennetegn, og opptrådte som militære enheter.

Til tross for dette oppstod det i slutten av april kamphandlinger i Matrefjellene mellom en milorgstyrke på omkring 250 mann fra Bjørn West og tyske styrker som totalt omfattet omkring 800 mann. For ikke å pådra seg unødige tap – og for ikke å tilspisse situasjonen ytterligere, fikk Bjørn West-styrken ordre om å trekke innover i fjellet. Ved Haglebu i Eggedal, kom en avdeling fra Elg-basen i Hallingdal den 26. april i kamp med en halvmilitær enhet fra det tyske SS-Ordnungspolizei. Men også her trakk den norske styrken seg ut fra området.

Frigjøringen og demobiliseringen
Den 9. mai 1945 kunne Milorg mobilisere i underkant av 40 000 befal og mannskaper, og med alle hjelpeavdelingene som ble oppsatt i løpet av maidagene, kunne Hjemmestyrkene i løpet av de nærmeste dagene mønstre nærmere 48 000 menn og kvinner. Fra 10. mai ble Milorgs distriktsorganisasjoner underlagt Hærens distriktskommandoer. Disse var oppsatt med offiserer og stabspersonell som hadde blitt overført fra Storbritannia. Målt i antall hoder representerte denne undergrunnshæren det største styrkebidraget for frigjøringen av Norge.

Den rolige og kontrollerte overgangen mellom krig og fred tillot snart en viss nedbygging av styrkene. Den endelige demobiliseringen foregikk 15. juli 1945. Til erstatning for Hjemmestyrkene og polititroppene ble det opprettet 18 lette infanteribataljoner som en overgangsordning for den norske etterkrigshæren. De nye avdelingene ble imidlertid gjerne omtalt som HS-bataljoner, fordi en rekke av Milorg-mannskapene valgte å fullføre sin militære verneplikt gjennom videre tjenestegjøring.

Som organisasjon var Milorg i stor grad konsentrert om det sentrale østlandsområdet. På Sørlandet og Vestlandet var det relativt tynt med milorg-grupper. I Trøndelag fantes bare små og spredte enheter, og med et visst unntak for Rana-distriktet var organisasjonen på det nærmeste helt fraværende i Nord-Norge. Brorparten av allierte og norske frigjøringsstyrkene som ble overført fra Storbritannia, samt polititroppene som kom inn fra Sverige, måtte derfor fordeles på disse landsdelene.

                                                                                                                                   (Tekst snl.no)

© 2019-2020 Krigskart.no